Huff å huff.. det blir lenge mellom skrivingen!

Men, altså nå skal jeg prøve å skrive litt igjen.

Sitter på rommet å ser at Stine ligger å sover ved siden av meg i senga, eneste plassen på internatet jeg får "bra" internettforbindelse er her... Men, sitter med P!NK på øret og funderer over livet.

Har akkurat lest ferdig "Regines Bok" den var utrolig flott. En kjempe sterk historie fra ei så ung jente, ei som var like gammel som meg! Det er helt utrolig hva hun utrettet! Det setter merker når man leser slikt, å ser at det faktisk er så mange som har så mye medfølelse for andre og leste og kommenterte på Regines blogg, den tiden hun levde.

Man lærer å sette ordentlig pris på sitt eget liv etter å ha lest slike skildringer. Man får litt lyst til å utgjøre en forskjell, kanskje bli forsker eller være en av de støttespillerne som denne typen pasienter trenger, som kanskje har en form for medisinsk utdanning.

Jeg har også lest "Idas dans" som også er like sterk som denne boken, eneste forskjell er at Regines bok, Er skrevet av Regine, mens Idas dans er skrevet av Idas mor. Det er helt ufattelig å kunne skrive så godt og være så syk!

Det er virkelig, som også mange har kommentert slike personer som skulle fått leve, og vunnet over sykdommen sin. De som virkelig kjemper med alt de har og eier. Bruker hele seg til å kunne overleve. Ofte i slike situasjoner kan man begynne å lure litt på denn"Gud" som vi hele tiden har en liten anelse av at skal kunne være frelseren... Hvorfor skal slik urett hidre disse nøkkelpersonene i å leve ett like langt og flott liv, som mange mennesker bare "bruker opp"! Man kan ikke annet enn å bli litt oppgitt og frustrert over å tenke slik.

Man må lære å sette pris på sitt eget liv, vise medfølelse, hjelpe andre og urette noe! Det er tanker som faller meg inn etter å ha lest slike sterke beskrivelser, hvordan man egentlig tar livet for gitt, og enkelte blir rammet av urett, mens andre kan skylde seg selv i egen urett.

Livet er urettferdig!

ikke for alle, men for de som må gi slipp på livet sitt, etter harde kamper og mye pågangsmot mange av oss bare kan se lenge etter!

Jeg tenker, hva kan jeg gjøre?

Jeg er organdonor, slik at om det noen gang skulle komme litt brått på, og jeg skulle si adjø, så vil jeg vertfall at det som kan, SKAL kunne redde andre. Nå etter å ha lest Regines bok, tror jeg nok at jeg vil melde meg som blodgiver og benmargsdonor også. Hvorfor ikke gjøre det man kan for andre. Det vil nok i det fulle og hele bare hjelpe en selv tilslutt.

Har ikke noe lys, så publiserer i stede et slikt innlegg i minne av både Regine og Ida. Lev vel hvor enn dere er!

Nok et år har gått. Vi har startet på året 2011.

Vi hadde en kjempe flott jul og fikk feiret julaften hjemme på Nygården, med hele hernes slekten! Kjempe gøy, i og med at det kan være farmors siste jul. Hun har nå havnet så sykehjemmet, noe som er bra for farfar, men setter også situasjonen i lys. Hun har Parkinson, og det er det beste, uten tvil!

Men hadde en fortryllende familiejul.

Året startet raskt på mandag 3.jauar, da var jeg tilbake her på Torshus. Mye har skjedd allerede i det nye året. Vi fikk beskjed om at vår husavdeling; Glitne Nord, måtte lage en elevkveld innen torsdag uken etter, vi satte i gang, og som vanlig var jeg nødt til å sette i gang ting og sørge for at ting skjedde. Innen helgen var vi ferdig med to filmsutter vi skulle ha, hadde skrevet manuset, ordnet med det meste av rekvisitta og kunne derfor starte med øving på mandag. For den helgen dro vi hjem til Ørlandet for å være med på delfinalen i Grand Prix. det var skikkelig gøy. Tante og Onkel fra Lade plukket oss opp, og vi kjørte hjemover. Og satt på med onkel Tryggve tilbake på søndag. Helgen gikk fort. straks vi var tilbake på skolen, rett til middag, ante vi at det var en del trykk i luften, men skjønte ikke hva. Fikk rask beskjed om at det hadde vært mye drama, mye drikking og ambulanse hadde kommet.

Vi ble innkalt til felles møte hele skolen, og vi sto fremdeles i spørsmålstegn. Fikk etter hvert funnet ut av alt og oppdaget av mange som er mindreårige hadde vært veldig synlig beruset og mest sannsynlig ble bortvist, samt at en elev hadde skåret over pulsåren og var på sykehuset, og en elev ble mest sannsynlig utvist resten av året. Mandag kom og gikk. En elev var bortvist i 5dager for alkohol. En elev bortvist pga agressiv oppførsel og en fikk muligheten til å slutte ved egen vilje i stede for å bli utvist å kunne komme på besøk. Det var trykket stemning.

Tirsdag kveld sa vi adjø til "en av oss" og stemningen fortsatte å være trykket. Vi gikk tilbake til øvinger på scenen, og det ble meget bra! Vi kan fortsatt gå med hodet høyt å godt si at vi hadde den beste elevkvelden per nå!

Nå skal vi ha stallvakt i helgen og det er mye annet som skal foregå videre utover.

Legger til noen bilder!

hahahaha

Jeg som trodde jeg skulle ha tid og for ikke å snakke om nok internett til å skrive hver dag fra Torshus. Hvor dum kunne jeg bli. her er man heldig om man har nett to dager på rad, og får hele 10 min om dagen!

Vi har nemmelig veldig dårlig nett.

Men,men så har det altså gått 3 og en halv mnd siden sist jeg skrev. Vi har det veldig bra her på Torshus, sett bort fra at det alltid er iskaldt på internatet og i skolebygget, samt det fryktelig dårlige nettet, men det går så bra. Stine og jeg har det like greit som roomies enda, dog vi i blant er fryktelig dårlig på å rydde, så har vi det koslig her på rom nr.6.

Vi har til og med testet ut å ha fire stk i en seng på knappe 1.40 cm.

Stine har også en liten "beiler" fra rom 14. så vi er sånn ca 3 i den lille senga vår hver dag. Innimellom kan man få litt nok av det, men jeg er vel litt urimelig hvis jeg sier noe, de gjør tross alt ikke noe galt, bare ligger ved siden av hverandre. Det må vel være lov.

Ellers så fikk jeg jo Tyra hit etter høstferien. Hun står ikke på Torshus stallen, men på Bakk, en stall ca 1km unna. Veldig koslig der sammen med Marita med sin Rigel og stall eierens islandshest, Sleipnir.

Vi begynner jo å ligne på dressur utøvere også, etter alle timene i ridehallen. Det er kjempe moro. At min Tyra kan jobbe så bra, men uannsett så gjør jo Tyra alltid så godt hun kan, stortsett hvertfall og det gjør saker så mye bedre.

Jobber nå med å finne en ny sal til henne. For merker ekstremt godt forskjellen på den eldgamle salen og en nyere, mer oppbygd sal. Jeg kan jo faktisk jobbe mye bedre med Tyra i en sal som ligger bedre, så holder på å jobbe med dette.

Ellers, når vi ikke holder på med hest, så skjer det ikke så veldig mye... Vi ser mye film og nedlastede tv-serier og ser frem til hver anledning vi har til å feste.

Mye moro får vi vertfall sammen! :)

En oppdattering?!

Satt her i morgest å tenkte på at i dag kunne kanskje bli dagen for en oppdattering, og kanskje til og med greie å starte å skrive fra mitt opphold på Torshus Folkehøyskole. Igjen ett år å skrive om, denne gangen til og med kortere enn sist, i bloggen fra USA, men dog, alt fungerer med litt tid. Jeg har derfor bestemt meg for å starte å skrive fra Torshus, la alle dere andre få oppdage og oppleve litt av det vi opplever her. Dette uforglemmelige året på folkehøyskole.

Jeg går altså som sagt på Torshus folkehøyskole som ligger på Fanrem, bare noen mil utenfor Orkanger sentrum. Det er under en time til byen og gode bussmuligheter fra fanrem og Orkanger til Tr.heim. Men,men dagenen starter stortsett litt før åtte, fordi frokost er klokka åtte, deretter er det morgenmøte klokken ni og stortsett noe annet fra ti og utover. Enda er det ikke noen rutine på sakene og dagene men det kommer etter neste uke, da får vi på hestelinja også stallvakter som starter halv sju, så da får vi spise frokost i stallens oppholdsrom. Hittil har vi bare hatt rebusløp, laget egen sang og hatt div kveldsaktiviteter som fotball og innebandy i gymmen eller rockehistorie i auditoriet.

Skolen er egentlig en gammel gård som med tiden er blitt endret, så vi har tingstue, tv-stue, auditorie, internat, stall osv, osv..

Ellers så har vi mye tid sammen i oppholdsrommet med kort eller bare prat og fjas... :P

I dag hadde vi bli kjent-tur i fanrem og orkanger. Stine og jeg mista da bussen fra orkanger fordi vi glemte tiden så vi ble forlatt på oti-senteret i orkanger og måtte ta beina fatt, heldigvis ikke mer enn en mil! Men turen ble grei, for da vi kom mot Evjen fant vi en sykkel liggende i ei grøft så v tok den opp å slengte posen fra ica på rattet og med stine sittende på rattet og meg som styrte, så kom vi da fort frem med noen få stopp. Sykkelen leverte vi inn på Beststasjonen her i fanrem fordi det var falck merke på sykkelen så vi fikk dem til å ringe inn å si fra hvor den var. Dagens gode gjerning! Derfra gikk vi videre fra fanrem opp til torshus med et minne ekstra som de andre ikke hadde. Sjoooohei!

Kom fram akkurat til lunsj så vi spiste lunsj og etter lunsj skulle vi spille innebandy. Hestejentene stilte med et lag på sju stk, og vi kom nesten til "semifinalen" fire jenter som spilte. Vi vant en kamp og tapte to eller tre, litt usikker.

Så ble det tid til å dursje og spise middag før vi dro i stallen og gjorde ferdi der før vi igjen møtte opp i gymsalen og heiet på de som spilte semifinale og finale. Moro!

Nå sitter vi en stund på rommet før vi antagelig ender opp på fellesarialet igjen sammen med de andre!

Må også legge til at jeg er veldig heldig og har ei kjempe trivelig romvenninne. Det var liksom full klaff fra start av, vertfall på min side, og kjenner at dette har mye å si for året. Fare for at dette året kunne blitt kjipt om jeg hadde blitt satt sammen med noen av de andre her, men det går heldigvis kjempe bra! :D

Gleder meg til å komme i gang med året!

Men, dette får bli nok for i dag!

Takk for meg, kanskje snakkes vi imorgen også.

En vanlig mandag

Mandag kveld. Jeg er hjemme alene enda. Resten er fremdeles på ferie, i syden, utenfor Dubrovnik.

Jeg har i dag, helt på egen hånd, tatt meg vann over hodet og ryddet sammen rommet mitt nok en gang, men denne gangen i ordentlige plastesker. Hele 140 L rot er pakket bort i to store plast esker, og hundrevis av gamle blader og gamle vhs'er er stablet bort. Har funnet ut at det er utrolig hvor mange minner man kan skaffe seg i løpet av noen år og det er nesten så jeg føler jeg har et forhold til alle de små tingene jeg har pakket bort. Nesten så det blir litt trist. Men kunne ønsket å gjøre det enda mer minimalistisk. Har mye igjen synes jeg, men,men..

Ellers så har det bare vært en travel dag.

- fikk avslag på eksamensklagen min...

- jobbet

- ryddet og vasket i 7 timer

- vasket tre maskiner med klær og sengetøy

- ordnet med hestene

- vasket vinduene og døra til rommet mitt

Og nå ligger jeg som et slagt på sofaen og hører på sommeråpent og funderer på å orke å gå opp trappa for å legge på senga mi og sette alle møblene på plass etter gulvvasken og kaste ut den store søppelsekken med søppel!... Har enda ikke ryddet opp i kleskapet heller! ...

Tirsdagsarbeidet blir da å vaske bad og rydde kleskap... Hurra!? ...

Nei, jeg skal prøve å bestemme meg, så vi snakkes!

Barndom og oppvekst

Å være odelsjente på en gård i 2010, kan vel ikke sammenlignes som å være det i 1910, men jeg har hatt en utrolig oppvekst på gård, og synes i grunn litt synd på alle de andre barna som ikke fikk vokse opp på gård. For en oppvekst på gård byr på utfordringer, variasjon, tidlig ansvarsfølelse, ansvar i seg selv og daglige oppgaver som gjør deg vandt til å måtte trå til under alle mulige situasjoner. Det er mest av alt 100% lærerikt gjennom hele livet. Jeg kan trygt si jeg er stolt av det å kunne si jeg er fra gård og har odelsrett på hjemstedet mitt, nemlig Nygården, men samtidig blir det noe som hele tiden ligger på skuldrene, et valg ingen andre trenger å ta hensyn til. Heldigvis er nok det valget å skulle overta ganske langt frem i tid, og mine foreldre vil aldri komme til å tvinge meg til å ta over for tidlig, om jeg skulle velge å ta over, men selv om jeg er stolt av å ha vokst opp på gård og er stolt av bøndenes pågangsmot, og mange synes sikkert jeg er subjektiv her og synes det er mye her som kanskje de ser på som patriotisme, da vil jeg minne dere på at jordbruks Norge ikke er i vekst lenger, og ut fra historiebøker og annen læring utenfor hjemme har jeg lært at maten vi spiser er produsert av bønder, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være nyttig å ha bønder i Norge, men hvor er takknemmligheten?

Det å være bonde sees på som et av de mest risikable, og ut fra statistikk så var andelen arbeidsulykker for det meste sentrert til bøndene. De risikerer livet med store redskaper, elendig utstyr, 100-600 kilos dyr.

For at man skal få biffen i disken må den nemlig produseres. Disse 400-600 kg oksene må lastes inn i lastebilen for å komme til slakteriet, og nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har vært så engasjert i gårdsdriften vår, men har vært med på mange leveringer av okser, og hver gang er jeg like forundret over at ingen blir skadet!

Tenk på hvor mye du betaler for biffen din, som du mest sannsynlig klager over, også tenker du på om det er verdt det, når bønder driver med disse dyrene og egentlig alltid risikerer å bli skadet.

Nå skal det sies at det er mye annet som er like risikabelt, men landbruks Norge er jo tydlig på vei ut fordi folk ikke lenger bryr seg om de får biffen fra Tsjekkia eller om den er norsk. Ikke bryr de seg om at poteten er norsk heller, så bøndene i Norge bli utpriset fra østblokkland som har billig arbeidskraft osv.

Vil si at ut fra den historien jeg har lest, som handler om Norge så vil jeg si at landbruks Norge er en kulturarv som vi har vært heldig å kunne bevare og arve. Jeg er stolt av å kunne si at Norge er bygget på arbeidssomme folk som har dyrket frem et helt land som vi kan være stolte av. Kunne vise frem Tideman og Gudes bilder av gårdsbruk, rosemaleri, bunaden. Vil ikke si at bildene ville vært likens om gårdbrukene hadde vært borte og det bare hadde vært rekkehus med rosemalerier og bunader. Det blir ikke norsk. Derfor føler jeg også litt skam ovenfor landbruks Norge fordi vi ikke greier å bevare det, mine forldres generasjon og min egen generasjon bryr seg tydligvis ikke om sin kulturarv og jeg vil si at jeg synes enda mer synd på fremtidige generasjoner om de skulle være så uheldige å ikke oppleve Norge, som norge- Norge hvor landbruket lever og man kan se et landskap med kyr, hester og høns trippe rundt, istede for gjengrodde marker med synken natur, for vi må huske på hvor mye bøndene egentlig også gjør med omgivelsene. De dyrker marken rundt oss, slik at den ikke blir gjengrodd. Er det ikke flott å kjøre gjennom Norge om sommeren å se dette store lappeteppet med gress, utmark og kornåkrer?

For ikke å glemme hver tidlig og sen sommer når bøndene legger ned gresset og du kjenner denne nyklipt-plen lukten over hele landet. De bidrar faktisk med ganske mye og jeg tror dere som ikke er fra gård selv ikke er klar over alt de faltisk gjør. Folk burde tenke mer over saker og ting, for når unge soldater ikke vet hvordan melken havner i melkekartongen, ja, da blir jeg redd!

Fra tidlig barndom har jeg jo alltid vært med min far på alt fra å sitte i traktor dag ut og dag inn i våronn, gjerdet inn kyr, skrapet skit i fjøset og gikk kalver melk fra flaske, etter hvert blirr mer brukbar og kunne lesse høy, hentet bøtter med flis og tilslutt gjøre hele melkinga og kjøre traktor. Det er gode minner, til og med de hundrevis av timer jeg har sittet på en verktøyskasse i traktoren å sovet i all ristingen sene kvelder i våronn og hadd blåflekker over hele panna etter konstante slag mot ruta når man har sovnet, så vil jeg til og med huske dette med et stort smil om munnen og huske slikt med glede.

Årets høydepunkt de siste fem årene, etter at jeg fikk hesten min så har det jo selfølgeig vært høyonna midt på sommeren i 30 grader. Å samle inn 150 høyballer på mellom 10-20-25 kg, ha dem opp på hengeren og stable fire rekker for så å få sitte på toppen å se 5m ned har alltid vært morsomt, samle alle naboer å slite seg ut for så å komme seg i fjøset, bli ferdig der for så å ta onnepils, drikke saft og grille. Gruer seg nesten til neste år, men så nærmer det seg og man kjenner denne kjente følelsen av artighet, det er godt.

Yrket baseres stortsett på været, så man må ha værgudene på sin side for å tjene penger, ikke akkurat liten risiko, særlig her på trøndelagskysten, men sett så vakkert. Det er vidunderlig.

Vil vi miste slikt?

Jeg vet vertfall at jeg ikke vil miste dette, jeg ønsker at andre skal få oppleve like mye som meg å kunne gjøre nytte av alt man lærer. Man lærer hele tiden noe nytt. Vi sier at bønder er bønder og som oftest har de ikke engang utdanning, men noe mer utfyldende utdanning vet ikke jeg om. Det er ressurssterke personer som har lært å klare seg selv, de fleste er rørleggere, mekanikere, tømrere, murere, ansvarsbevisste og selvhjulpne.

Jeg er stolt av alle bønder der ute.

Starter på nytt

Ohoi!

Det er +/- 13 mnd siden jeg sist skrev blogg og mye har skjedd. I og med at jeg har kalt bloggen hverdagslivet, skjønner du kanskje at de fleste innlegg her i denne bloggen vil være ganske selvsentrerte(ble dette riktig?) og vil derfor handle mye om det som skjer i livet mitt. Har så å si alltid likt å skrive, men innser etter å ha kikket over min facebook profil at det kanskje kan være nødvendig med tanke på alle mine bekjente som må lese seg gjennom facebook loggen og kjede seg ihjel fordi jeg til stadighet skriver usaklige ting, jeg selv mener er moro, men som ikke blir like moro for alle andre fordi det bare er jeg som skjønner hva det handler om og hvor moro det fantisk er.... men over til faktum. Jeg er omsider "graduert", som jeg er blitt opplyst at er et ikkeeksisterende ord, som jeg trodde var den direkte oversettelsen for "Graduated", emn skriver det likevl fordi jeg liker å skrive det! Poenget er altså at jeg er omsider ferdig på Fosen Videregående skole i Bjugn kommune og liker dette meget godt, det jeg ikke liker like godt er det faktum at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre videre. Hvis vi ser på min søknad:

1. introduksjonsstudiet i psykologi

2. Anaimal science

3.Bachelor i Marine-og biologiske fag

4. Sykepleierutdanning

5. Reiseliv, Bø

6. Økonomi og administrasjon

7. Petroleumslogistikk, Kristiansund.

Samt interstudies: Medisinstudiet i Martin, Slovakia.

Kan man ha en mer variert søknad?

Jeg tror derfor det ikke er spesielt sunt for meg å starte på noen høyere utdanning enda, så ender visst opp på Torshus Folkehøyskole på Fannrem, hestelinje. Uannsett, synes at videregående er ganske dårlig når man ser på helheten. Særlig for oss som går studiespesialisering, som skal gjøre deg klar til høyere utdanning og det å bli student, mens dem i realiteten egentlig ikke gjør det for når man begynner å studere vil man ikke nødvendigvis være nødt til å møte opp, vil ikke få fastsatte lekser osv, og man må ta alt ansvar selv. Skjønner derfor ikke hva videregående mener når de sier takk for fine tre år på videregående, nå er dere klare for nye år i den store verden. Dette er som å lese gresk for meg. Ikke bare at det ikke stemmer, men oppdager også hvor lite opplyst vi faktisk er når vi ender vårt tredje år på videregående og ikke vet vi hva vi burde satse på annet enn sykepleien og tømrere, for de vil det jo alltid være etterspørsel på, og ikke visst vel vi at om du ikke liker en karakter på vitnemålet ditt og du har mer fag enn du trenger, kan du stryke den. Du kan også ta opp norsk eksamen og få en ny karakter som erstatter den tidligere eksamenskarakteren og standpunkt skriftlig, men du kan også velge å ha det slik det var i utgangspunktet...

Har innsett at norsk lærerverk ikke holder mål, og påstår at kunnskaps"løftet" bare er en stor bløff... I hvertfall er det ikke et løft, kanskje mer en grøft!

Men nå skal jeg se siste rest av LSK-RBK(1-1) og dra på butikken og handle og kose meg med Astri.

Blogges!