Huff å huff.. det blir lenge mellom skrivingen!

Men, altså nå skal jeg prøve å skrive litt igjen.

Sitter på rommet å ser at Stine ligger å sover ved siden av meg i senga, eneste plassen på internatet jeg får "bra" internettforbindelse er her... Men, sitter med P!NK på øret og funderer over livet.

Har akkurat lest ferdig "Regines Bok" den var utrolig flott. En kjempe sterk historie fra ei så ung jente, ei som var like gammel som meg! Det er helt utrolig hva hun utrettet! Det setter merker når man leser slikt, å ser at det faktisk er så mange som har så mye medfølelse for andre og leste og kommenterte på Regines blogg, den tiden hun levde.

Man lærer å sette ordentlig pris på sitt eget liv etter å ha lest slike skildringer. Man får litt lyst til å utgjøre en forskjell, kanskje bli forsker eller være en av de støttespillerne som denne typen pasienter trenger, som kanskje har en form for medisinsk utdanning.

Jeg har også lest "Idas dans" som også er like sterk som denne boken, eneste forskjell er at Regines bok, Er skrevet av Regine, mens Idas dans er skrevet av Idas mor. Det er helt ufattelig å kunne skrive så godt og være så syk!

Det er virkelig, som også mange har kommentert slike personer som skulle fått leve, og vunnet over sykdommen sin. De som virkelig kjemper med alt de har og eier. Bruker hele seg til å kunne overleve. Ofte i slike situasjoner kan man begynne å lure litt på denn"Gud" som vi hele tiden har en liten anelse av at skal kunne være frelseren... Hvorfor skal slik urett hidre disse nøkkelpersonene i å leve ett like langt og flott liv, som mange mennesker bare "bruker opp"! Man kan ikke annet enn å bli litt oppgitt og frustrert over å tenke slik.

Man må lære å sette pris på sitt eget liv, vise medfølelse, hjelpe andre og urette noe! Det er tanker som faller meg inn etter å ha lest slike sterke beskrivelser, hvordan man egentlig tar livet for gitt, og enkelte blir rammet av urett, mens andre kan skylde seg selv i egen urett.

Livet er urettferdig!

ikke for alle, men for de som må gi slipp på livet sitt, etter harde kamper og mye pågangsmot mange av oss bare kan se lenge etter!

Jeg tenker, hva kan jeg gjøre?

Jeg er organdonor, slik at om det noen gang skulle komme litt brått på, og jeg skulle si adjø, så vil jeg vertfall at det som kan, SKAL kunne redde andre. Nå etter å ha lest Regines bok, tror jeg nok at jeg vil melde meg som blodgiver og benmargsdonor også. Hvorfor ikke gjøre det man kan for andre. Det vil nok i det fulle og hele bare hjelpe en selv tilslutt.

Har ikke noe lys, så publiserer i stede et slikt innlegg i minne av både Regine og Ida. Lev vel hvor enn dere er!

Nok et år har gått. Vi har startet på året 2011.

Vi hadde en kjempe flott jul og fikk feiret julaften hjemme på Nygården, med hele hernes slekten! Kjempe gøy, i og med at det kan være farmors siste jul. Hun har nå havnet så sykehjemmet, noe som er bra for farfar, men setter også situasjonen i lys. Hun har Parkinson, og det er det beste, uten tvil!

Men hadde en fortryllende familiejul.

Året startet raskt på mandag 3.jauar, da var jeg tilbake her på Torshus. Mye har skjedd allerede i det nye året. Vi fikk beskjed om at vår husavdeling; Glitne Nord, måtte lage en elevkveld innen torsdag uken etter, vi satte i gang, og som vanlig var jeg nødt til å sette i gang ting og sørge for at ting skjedde. Innen helgen var vi ferdig med to filmsutter vi skulle ha, hadde skrevet manuset, ordnet med det meste av rekvisitta og kunne derfor starte med øving på mandag. For den helgen dro vi hjem til Ørlandet for å være med på delfinalen i Grand Prix. det var skikkelig gøy. Tante og Onkel fra Lade plukket oss opp, og vi kjørte hjemover. Og satt på med onkel Tryggve tilbake på søndag. Helgen gikk fort. straks vi var tilbake på skolen, rett til middag, ante vi at det var en del trykk i luften, men skjønte ikke hva. Fikk rask beskjed om at det hadde vært mye drama, mye drikking og ambulanse hadde kommet.

Vi ble innkalt til felles møte hele skolen, og vi sto fremdeles i spørsmålstegn. Fikk etter hvert funnet ut av alt og oppdaget av mange som er mindreårige hadde vært veldig synlig beruset og mest sannsynlig ble bortvist, samt at en elev hadde skåret over pulsåren og var på sykehuset, og en elev ble mest sannsynlig utvist resten av året. Mandag kom og gikk. En elev var bortvist i 5dager for alkohol. En elev bortvist pga agressiv oppførsel og en fikk muligheten til å slutte ved egen vilje i stede for å bli utvist å kunne komme på besøk. Det var trykket stemning.

Tirsdag kveld sa vi adjø til "en av oss" og stemningen fortsatte å være trykket. Vi gikk tilbake til øvinger på scenen, og det ble meget bra! Vi kan fortsatt gå med hodet høyt å godt si at vi hadde den beste elevkvelden per nå!

Nå skal vi ha stallvakt i helgen og det er mye annet som skal foregå videre utover.

Legger til noen bilder!