Huff å huff.. det blir lenge mellom skrivingen!

Men, altså nå skal jeg prøve å skrive litt igjen.

Sitter på rommet å ser at Stine ligger å sover ved siden av meg i senga, eneste plassen på internatet jeg får "bra" internettforbindelse er her... Men, sitter med P!NK på øret og funderer over livet.

Har akkurat lest ferdig "Regines Bok" den var utrolig flott. En kjempe sterk historie fra ei så ung jente, ei som var like gammel som meg! Det er helt utrolig hva hun utrettet! Det setter merker når man leser slikt, å ser at det faktisk er så mange som har så mye medfølelse for andre og leste og kommenterte på Regines blogg, den tiden hun levde.

Man lærer å sette ordentlig pris på sitt eget liv etter å ha lest slike skildringer. Man får litt lyst til å utgjøre en forskjell, kanskje bli forsker eller være en av de støttespillerne som denne typen pasienter trenger, som kanskje har en form for medisinsk utdanning.

Jeg har også lest "Idas dans" som også er like sterk som denne boken, eneste forskjell er at Regines bok, Er skrevet av Regine, mens Idas dans er skrevet av Idas mor. Det er helt ufattelig å kunne skrive så godt og være så syk!

Det er virkelig, som også mange har kommentert slike personer som skulle fått leve, og vunnet over sykdommen sin. De som virkelig kjemper med alt de har og eier. Bruker hele seg til å kunne overleve. Ofte i slike situasjoner kan man begynne å lure litt på denn"Gud" som vi hele tiden har en liten anelse av at skal kunne være frelseren... Hvorfor skal slik urett hidre disse nøkkelpersonene i å leve ett like langt og flott liv, som mange mennesker bare "bruker opp"! Man kan ikke annet enn å bli litt oppgitt og frustrert over å tenke slik.

Man må lære å sette pris på sitt eget liv, vise medfølelse, hjelpe andre og urette noe! Det er tanker som faller meg inn etter å ha lest slike sterke beskrivelser, hvordan man egentlig tar livet for gitt, og enkelte blir rammet av urett, mens andre kan skylde seg selv i egen urett.

Livet er urettferdig!

ikke for alle, men for de som må gi slipp på livet sitt, etter harde kamper og mye pågangsmot mange av oss bare kan se lenge etter!

Jeg tenker, hva kan jeg gjøre?

Jeg er organdonor, slik at om det noen gang skulle komme litt brått på, og jeg skulle si adjø, så vil jeg vertfall at det som kan, SKAL kunne redde andre. Nå etter å ha lest Regines bok, tror jeg nok at jeg vil melde meg som blodgiver og benmargsdonor også. Hvorfor ikke gjøre det man kan for andre. Det vil nok i det fulle og hele bare hjelpe en selv tilslutt.

Har ikke noe lys, så publiserer i stede et slikt innlegg i minne av både Regine og Ida. Lev vel hvor enn dere er!