Barndom og oppvekst

Å være odelsjente på en gård i 2010, kan vel ikke sammenlignes som å være det i 1910, men jeg har hatt en utrolig oppvekst på gård, og synes i grunn litt synd på alle de andre barna som ikke fikk vokse opp på gård. For en oppvekst på gård byr på utfordringer, variasjon, tidlig ansvarsfølelse, ansvar i seg selv og daglige oppgaver som gjør deg vandt til å måtte trå til under alle mulige situasjoner. Det er mest av alt 100% lærerikt gjennom hele livet. Jeg kan trygt si jeg er stolt av det å kunne si jeg er fra gård og har odelsrett på hjemstedet mitt, nemlig Nygården, men samtidig blir det noe som hele tiden ligger på skuldrene, et valg ingen andre trenger å ta hensyn til. Heldigvis er nok det valget å skulle overta ganske langt frem i tid, og mine foreldre vil aldri komme til å tvinge meg til å ta over for tidlig, om jeg skulle velge å ta over, men selv om jeg er stolt av å ha vokst opp på gård og er stolt av bøndenes pågangsmot, og mange synes sikkert jeg er subjektiv her og synes det er mye her som kanskje de ser på som patriotisme, da vil jeg minne dere på at jordbruks Norge ikke er i vekst lenger, og ut fra historiebøker og annen læring utenfor hjemme har jeg lært at maten vi spiser er produsert av bønder, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være nyttig å ha bønder i Norge, men hvor er takknemmligheten?

Det å være bonde sees på som et av de mest risikable, og ut fra statistikk så var andelen arbeidsulykker for det meste sentrert til bøndene. De risikerer livet med store redskaper, elendig utstyr, 100-600 kilos dyr.

For at man skal få biffen i disken må den nemlig produseres. Disse 400-600 kg oksene må lastes inn i lastebilen for å komme til slakteriet, og nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har vært så engasjert i gårdsdriften vår, men har vært med på mange leveringer av okser, og hver gang er jeg like forundret over at ingen blir skadet!

Tenk på hvor mye du betaler for biffen din, som du mest sannsynlig klager over, også tenker du på om det er verdt det, når bønder driver med disse dyrene og egentlig alltid risikerer å bli skadet.

Nå skal det sies at det er mye annet som er like risikabelt, men landbruks Norge er jo tydlig på vei ut fordi folk ikke lenger bryr seg om de får biffen fra Tsjekkia eller om den er norsk. Ikke bryr de seg om at poteten er norsk heller, så bøndene i Norge bli utpriset fra østblokkland som har billig arbeidskraft osv.

Vil si at ut fra den historien jeg har lest, som handler om Norge så vil jeg si at landbruks Norge er en kulturarv som vi har vært heldig å kunne bevare og arve. Jeg er stolt av å kunne si at Norge er bygget på arbeidssomme folk som har dyrket frem et helt land som vi kan være stolte av. Kunne vise frem Tideman og Gudes bilder av gårdsbruk, rosemaleri, bunaden. Vil ikke si at bildene ville vært likens om gårdbrukene hadde vært borte og det bare hadde vært rekkehus med rosemalerier og bunader. Det blir ikke norsk. Derfor føler jeg også litt skam ovenfor landbruks Norge fordi vi ikke greier å bevare det, mine forldres generasjon og min egen generasjon bryr seg tydligvis ikke om sin kulturarv og jeg vil si at jeg synes enda mer synd på fremtidige generasjoner om de skulle være så uheldige å ikke oppleve Norge, som norge- Norge hvor landbruket lever og man kan se et landskap med kyr, hester og høns trippe rundt, istede for gjengrodde marker med synken natur, for vi må huske på hvor mye bøndene egentlig også gjør med omgivelsene. De dyrker marken rundt oss, slik at den ikke blir gjengrodd. Er det ikke flott å kjøre gjennom Norge om sommeren å se dette store lappeteppet med gress, utmark og kornåkrer?

For ikke å glemme hver tidlig og sen sommer når bøndene legger ned gresset og du kjenner denne nyklipt-plen lukten over hele landet. De bidrar faktisk med ganske mye og jeg tror dere som ikke er fra gård selv ikke er klar over alt de faltisk gjør. Folk burde tenke mer over saker og ting, for når unge soldater ikke vet hvordan melken havner i melkekartongen, ja, da blir jeg redd!

Fra tidlig barndom har jeg jo alltid vært med min far på alt fra å sitte i traktor dag ut og dag inn i våronn, gjerdet inn kyr, skrapet skit i fjøset og gikk kalver melk fra flaske, etter hvert blirr mer brukbar og kunne lesse høy, hentet bøtter med flis og tilslutt gjøre hele melkinga og kjøre traktor. Det er gode minner, til og med de hundrevis av timer jeg har sittet på en verktøyskasse i traktoren å sovet i all ristingen sene kvelder i våronn og hadd blåflekker over hele panna etter konstante slag mot ruta når man har sovnet, så vil jeg til og med huske dette med et stort smil om munnen og huske slikt med glede.

Årets høydepunkt de siste fem årene, etter at jeg fikk hesten min så har det jo selfølgeig vært høyonna midt på sommeren i 30 grader. Å samle inn 150 høyballer på mellom 10-20-25 kg, ha dem opp på hengeren og stable fire rekker for så å få sitte på toppen å se 5m ned har alltid vært morsomt, samle alle naboer å slite seg ut for så å komme seg i fjøset, bli ferdig der for så å ta onnepils, drikke saft og grille. Gruer seg nesten til neste år, men så nærmer det seg og man kjenner denne kjente følelsen av artighet, det er godt.

Yrket baseres stortsett på været, så man må ha værgudene på sin side for å tjene penger, ikke akkurat liten risiko, særlig her på trøndelagskysten, men sett så vakkert. Det er vidunderlig.

Vil vi miste slikt?

Jeg vet vertfall at jeg ikke vil miste dette, jeg ønsker at andre skal få oppleve like mye som meg å kunne gjøre nytte av alt man lærer. Man lærer hele tiden noe nytt. Vi sier at bønder er bønder og som oftest har de ikke engang utdanning, men noe mer utfyldende utdanning vet ikke jeg om. Det er ressurssterke personer som har lært å klare seg selv, de fleste er rørleggere, mekanikere, tømrere, murere, ansvarsbevisste og selvhjulpne.

Jeg er stolt av alle bønder der ute.